Seminar: Utopi og Nostalgi

Gard Olav Frigstad:
Seminaret:
Utopi, dystopi – endetid – og Nostalgiens fremtid
Begynner om to uker, i uke 43: Meld dere på ved å sende epost til meg, så fordeler jeg oppgaver til deltakerne.

Seminar torsdag 25.10, 1.11, 8.11, 15.11, 22.11 kl. 1000-1400 på bibliotekets seminarrom (den siste gange som burde vært 29.11 i uke 48, avtaler vi nærmere ettersom 29. kan bli vanskelig).

Seminaret har to temaer, hvor det ene er utopier og apokalypse, – det andre nostalgi som et bilde på hvordan man forvalter fortiden og nåtiden. Vi begynner med utopi og ender med nostalgi.
Nostalgi har generelt nå blitt oppfattet som negativt, og forteller oss noe om hvordan vi bør forstå vår situasjon. Men ikke bare negativt: Nå er det blitt «rett» å være nostalgisk. Mystisk.

Seminaret er åpent for alle og baserer seg på aktiv deltakelse, for å få mest mulig ut av tiden.

Utopi, dystopi – endetid:

Begrepet «utopi» kommer som kjent fra en ide om et ikke-sted, det vil si noe som ikke fins. Det har imidlertid ikke hindret utopiske ideer å stå bak virkeliggjøringen av mange planer, gode og dårlige.

Man kan til og med si det ligger et utopisk element i enhver plan, også det og ikke ha en.

Men den enes utopi blir lett den andres dystopi, avhengig av hvordan en ser det og hvordan en forstår mennesket.

I våre dager har imidlertid utopier falt i vanry. Så hva som er idealet eller hva man tror på, er ikke lenger noe tema. Det å klargjøre og ytre hva en holder for sant og tror på, blir oppfattet som en uting, nesten som å utlevere seg selv.

Så en av grunnene til at vi tar opp disse temaene er utslag av en tidsånd som helst ikke lar seg tematisere, som vil skjule seg og unndra seg fokus og oppmerksomhet, som en skygge i natten. «Naturen ynder å skjule seg» heter det hos Heraklit, hvilket peker ut hva slags fenomen det er en funksjon av, nemlig et naturlig fenomen. (Derfor må vi her kanskje ty til dyreforskeren Konrad Lorenz’ opplysende bok «Das sogenannte Böse» («Aggresion – dess bakgrunn och natur» på svensk)).

For det er i seg selv betegnende for vår tids måte å forholde seg til fremtiden på, at det ansees som ufint å ta det opp. Det er tabuisert.

Den kristne troen på eskatologien og endetiden, som lenge har preget vår kultur, er jo nå for lengst blitt erstattet av en sekulær visshet om apokalypsen, altså ingen «tro» som irrasjonelt sprang og bekjennelse, men som rasjonelt og uvedkjent.

Den viser seg heller i stadige forsøk på å redde situasjonen ved regler og retningslinjer med gode formål som erklært intensjon. Mangelen på fokus på hvilke ideologi som ligger bak, hjelper oss inn i et praktisk, håndterbart, og administrerbart felt. (Praktisch. Kvadratisch. Gut.)

Med forbud og retningslinjer ønsker man å realisere det gode og fjerne det onde, et typisk utopisk prosjekt. For utopier er gjerne knyttet til regler og troen på disse, og i overensstemmelse med at djevelen ligger i detaljene er det de små kursendringene som viser hvilken vei det går.

Vi kommer derfor å tematisere hvilke omkostninger det har at retningslinjene forstås å eksistere fordi de er de rette. Men å påpeke det er jo å betvile den gode viljen og ikke minst retningen. Hvilket lyder som djevelens verk.

Enden er, som kjent, nær.

Nostalgiens fremtid:

Nostalgi er lengsel etter tider som er forbi, men ordet betyr hjemlengsel (nostos = hjemkomst, algia = lengsel). Den var den samme når alt annet endret seg, men så endret også nostalgien seg. I dag heter det at ikke engang nostalgien er lenger hva den var. Det er med andre ord ikke mulig å komme hjem, om det ikke er slik at ingen har hjemlengsel lenger. Nostalgien går en usikker framtid i møte. Den har begynt å lengte etter det den var. Alt den vil, er å være den samme, og sørge over tapet av alt det andre som er forbi.

Nostalgi er et moderne antistoff til en moderne verden. Det var engang moderne å tro på framskrittet, og samtidig var det en moderne hemmelighet at alt var bedre før. Bare i en moderne verden har nostalgien en framtid.

Nostalgi ligner melankoli, som har vært kjent siden antikken. Først var melankoli et temperament, og Aristoteles regnet den som temperamentet til kunstnere. Med den nye psykiatrien i det 17. århundre ble melankoli en sykdom, gjerne i kombinasjon med mani. Omtrent på samme tid ble nostalgi navn på en diagnose av unge menn ved fronten som ble syke av å lengte hjem. Den er på en måte melankoli uten mani, men den var ikke like kreativ, ikke før romantikken gjorde den til poetisk ideal, og den kunne være dødelig.

Nostalgi er en følelse, en affekt, noe en passivt forholder seg til. Oppgaven er å forstå den som en aktiv lidenskap hvor nostalgikeren er skyldig i sin egen lidelse. Det gjør nostalgi til et prosjekt, en utopi bakover i tid, for en tid som ikke lengter hjem og ikke kjenner andre tider enn seg selv. Som alle utopier er nostalgien regressiv, men det er liten fare for at den går i oppfyllelse.

Nostalgi retter seg mindre mot det som var, enn mot mulighetene og håpet i det som var. Den er følelsen for det som kunne vært, og en alternativ historie. Nostalgi er derfor ikke det samme som historisk pietet, den er heller en protest mot det historien ble. Historien er nostalgiens idealgjenstand. I dag er denne gjenstanden fordrevet av moralisme, og moralisme betyr en evig samtid hvor ingenting endrer seg. Nostalgikeren er moralistens letteste motstander, for ingenting av det som historien kan fortelle moralisten, holder mål. Nostalgien som for romantikerne uttrykte erfaringstap, er i dag blitt erfaringsglemsel. Vår tids forvaltning kjenner ikke nostalgi for noe. Den dokumenterer alt for å legge det bak seg.

Seminaret diskuterer begrepet nostalgi med bakgrunn i to tekster, en svensk fra 2001 og en russisk-amerikansk fra 2002. Formålet er å gjenreise nostalgiens metafysiske og politiske symbolverdi i en tid uten politiske alternativ.

Litteratur:

Bibelen: Johannes Åpenbaring (fra kap.9), kursorisk

Bernt Hagtvet: Utopier, (fra Pax Leksikon, (1981))

Lewis Mumford: The Stories of Utopias (1922), kap. 1

E. M. Cioran: Historia och Utopi (1992)

Paul Lafargue: Rätten til lättja, (1988)

Peter Englund: Om misnøye og andre historiske følelser

Immanuel Kant: Lysten og ulystens følelse, norsk oversettelse fra «Antropologie in pragmatischer hinsict»

Karl Marx: Teser om Feurerbach

og fra

Det kommunistiske manifest

Hans Magnus Enzenberger: Gangarter – En tilføyelse til utopiene

Michael Bakunin: Selected Writings

Konrad Lorenz: Aggresion – dess bakgrunn och natur («Das Sogenannte Böse»)

Karin Johannison: Nostalgia; en känslas historia, Bonniers 2001, kap. 1, 2, 6, 7.

Svetlana Boym: The Future of Nostalgia. Basic Books, New York 2001, s. 3 - 55.

(Vi kommer ikke til å rekke over alt og litteraturforslagene er ikke hogd i stein: om det er interesse i for eksempel Holberg, Rabelais, Thomas More, Platon, H.G.Wells, Sc-Fi o.l. så er det bare å melde inn forslag.)

Masterkopier vil bli lagt ut i en brevholder på biblioteket, som vanlig. Det er bare ett eksemplar av hver, så sett dem tilbake etter bruk. De som er interessert melder seg på til:

gardfrig@khio.no

så blir det gitt oppgaver i form av å lage tekstsammendrag, som presenteres under seminaret og danner utgangspunkt for diskusjonen.
Originalekstene kan også distribueres elektronisk til deltakerne, om det skulle være interesse for det.

Beste hilsener
Gard Olav Frigstad